om endring.

«Endring skjer når noen blir det man er, ikke når man forsøker å bli det man ikke er».

Har du forsøkt å endre en vane eller komme i gang med noe og opplevd at du ikke lyktes? Du lagde planer. Kanskje delte du dem med omverdenen. Du var helt overbevist om at du skulle gjennomføre, og så fikk du det likevel ikke til. Det kom liksom noe i veien og vipps så var du tilbake i de gamle mønstrene. Eller kanskje har du en følelse av at uansett hva du gjør, så står du fast i gamle spor?

Jeg møter mange i terapirommet som ønsker å forandre noe ved seg selv. Som kjenner på en følelse av å stå fast i noe som skulle vært annerledes. Som er frustrert over sin situasjon. De klandrer seg selv og tenker at de skulle vært bedre på et eller annet vis. Under ligger tanken om å ikke være god nok.

Legen Arnold Beisser skrev allerede i 1970, kanskje provoserende for noen, i det som kalles «den paradoksale teori om endring», at endring skjer ikke når du eller noen andre krefter utenfra prøver å endre deg, men når du tvert i mot gir opp å prøve endre deg og blir mer av den du allerede er. Når du omfavner deg selv og blir den du er fullt og helt. Da kan alle delene i deg integreres, og noe nytt kan få oppstå.

Når vi står fast og prøver å tvinge oss selv til endring oppstår det en indre konflikt mellom den jeg er og den jeg ønsker å bli. En indre konflikt mellom den delen av meg som ønsker endring og en, kanskje ubevisst del, som ønsker at ting skal være som de er. 

Men hele meg ønsker virkelig å slutte og røyke sier du? Det er en del av deg som nyter å røyke. Eller som nyter noe som det å røyke gir, eller kanskje noe som du unngår eller oppnår ved å røyke. Eller noe som assosieres ved det å røyke som du liker eller som dekker et behov hos deg. Mulighetene er mange. Beissers poeng er, at så lenge vi ikke har anerkjent disse behovene i oss vil de ulike behovene jobbe mot hverandre. Den indre konflikten fortsetter og endring er vanskelig. 

Egentlig er det ikke så paradoksalt når man tenker etter. Det handler om å la alle behov, alle sider i deg få komme til uttrykk. Eller i en organisasjon - at alle stemmer og behov blir hørt og integrert. Det handler ikke om at du bare må tvinge deg til å akseptere tingene som de er nå. Mer om å ta en fot i bakken og erkjenne hvordan det er gjennom å romme hele deg. 

Være med de ulike delene, kjenne etter hvordan det erfares i kroppen, føle følelsen, være i og romme det fullt ut. Sette ord på det som er, der hvor det finnes ord. Også de delene du ikke liker, kanskje ikke vil se, kjenne på eller er klar over. Være med dem fullt ut. Hvilke behov er det de representerer? Hva handler det om? La alle sidene få komme frem i lyset og få sin plass. Komme til uttrykk. Kanskje får de også snakke sammen. Være mer av deg.

Så lett og så vanskelig. Det krever at vi våger å ha et ærlig og samtidig vennlig blikk på oss selv. Kanskje møter vi noe skamfullt. Noe som en gang ikke ble godtatt, og som vi strever med å godta i oss selv. 

Ved å virkelig være i det som er, sette ord på hvordan jeg har det, kjenne det i kroppen, være i og romme det fullt ut endres også det som er. Beisser skriver at man må stå støtt på begge bein for å kunne flytte seg, og det er vanskelig å ta et første skritt uten å først stå støtt på beina. Eller kanskje kan det sies med en kartmetafor; for å kunne stake ut kursen og begynne å gå må jeg først vite hvor jeg er. 

I terapirommet hos meg er det plass og rom til å møte det som er. Som terapeut vil jeg støtte deg. Med varsomhet, vennlighet og i det tempo som du trenger.

Selve artikkelen “The Paradoxical Theory of Change” finner du her.